Betalte pauser i arbeidstid

Betalte pauser i arbeidstid

Du har rett til betalte pauser i arbeidstid

«… Hei, jeg jobber som sekretær på et lite legekontor. Vi er to sekretærer som jobber her. Legekontor ligger på et kjøpesenter. Arbeidstid er 8 timer med 0,5 time lunsjpause. På legekontoret har vi ikke noe spesielt rom for å spise lunsj. Vi tar ikke imot pasienter akkurat i denne halvtimen, dørene til kontoret er stengt. Men vi må svare på nødtelefonen. Jeg fant i arbeidsmiljøloven § 10-9 at hvis arbeidstakeren må oppholde seg på arbeidsplassen i pausen eller det ikke finnes tilfredsstillende pauserom, skal pausen regnes som arbeidstid. Kan jeg kreve fra arbeidsgiveren å få betalt for lunsjpausen«.

Problemstillingen er svært viktig for de som jobber i helse- eller i beredksapsvesenet, døgnåpnet kiosker, på bensinstasjoner o.l.

Arbeidsmiljøloven § 10-9 første ledd slår fast at arbeidstaker skal ha minst en pause dersom den daglige arbeidstiden overstiger fem og en halv time. Denne pausens lengde og plassering reguleres ikke i arbeidsmiljøloven, men skal fremstå av den enkeltes individuelle arbeidsavtale, jf. aml. § 14-6 første ledd bokstav j og k.
Hvis arbeidsdagen derimot er minst åtte timer, som i denne konkrete saken, følger det av arbeidsmiljøloven at pausen til sammen skal utgjøre en halv time. Heller ikke her bestemmer arbeidsmiljøloven når på dagen pausen skal legges, men den bør – av hensyn til arbeidstakerens behov for hvile – legges midt i arbeidsøkten.

Så lenge arbeidsdagens lengde ifølge arbeidsavtalen er åtte timer, skal en ansatt ha rett på spisepause.

Hvorvidt har man krav på lønn i pausen?

Pausen regnes i utgangspunktet ikke med i arbeidstiden, og er dermed i utgangspunktet ikke lønnet.
Arbeidstaker skal ikke ha lønn i lunsjpausen dersom arbeidstaker «ikke står til disposisjon for arbeidsgiver», aml. § 10-1 annet ledd, så lenge det er fritiden hans, dvs. «arbeidsfri».

Aml. § 10-9 (1) annet pkt. sier at pausen skal regnes som en del av arbeidstiden, dersom arbeidstaker
1) «ikke fritt kan forlate arbeidsplassen under pausen»
2) eller «der det ikke finnes tilfredsstillende pauserom».
Selv om det finnes tilfredsstillende pauserom, men arbeidstaker ikke kan fritt forlate arbeidsplassen, skal pausen regnes som en del av arbeidstiden .
Dette er som følge av at arbeidstaker da regnes for å være til arbeidsgiverens disposisjon. Konsekvensen av at pausen regnes som arbeidstid, er at det skal utbetales lønn.

Hvordan begrepene «tilfredsstillende pauserom» og «kan fritt forlate arbeidsplassen» forstås i denne konkrete situasjonen?

Hva som menes med tilfredsstillende pauserom følger av arbeidsplassforskriften,jf. FOR-2011-12-06-1356: Forskrift om utforming og innretning av arbeidsplasser og arbeidslokaler.
I forskriften § 3-5 presiseres det bl.a. at virksomheten må ha et spiserom eller tilgang til tilfredsstillende lokaler utenfor virksomhet. Pauserom må ligge i rimelig nærhet til arbeidsstedet.
Spiserommet må være stort nok til at det gir tilfredsstillende plass til det største antall arbeidstakere som skal spise samtidig.
Videre skal det være innredet på en hensiktsmessig måte og om nødvendig slik at man kan tilberede mat der.

Arbeidstilsynets forskrift om arbeidsplasser og arbeidslokaler (Forskrift til arbeidsmiljøloven fastsatt av Direktoratet for arbeidstilsynet 16.februar 1995, nr. 170, sist endret 4. september 2006) i kapittel 4 redegjør for dette på følgende måte:
«Det vil i en del tilfeller være nødvendig å kunne tilberede måltider i spiserommet. Slike tilfeller vil f.eks. være når det ikke er mulig å få mat på annen måte og når det må arbeides uforutsett og pålagt overtid, ved arbeids på skift, arbeidet foregår på avsidesliggende steder o.l.»

Dette alternativet refererer seg til arbeidsplass hvor ansatte jobber i skift og det ikke er tilgang til tilfredsstillende lokaler utenfor virksomhet.

I dette konkrete tilfellet er det ikke nødvendig å tilberede mat på arbeidsplassen. Ansatte jobber på dagtid samt at det i umiddelbar nærhet finnes flere tilfredsstillende serveringssteder.

Arbeidstilsynets forskrift gir videre forklaring på forståelse av begrepet spiserom:

«Eksempel på slike lokaler kan være spiserom i annen virksomhet, eller adgang til offentlig spisested med reserverte plasser».
Rimelighetshensyn i denne konkrete situasjonen tilsier at krav til reserverte plasser på offentlig spisested ikke kan pålegges arbeidsgiveren, tatt i betraktning at virksomheten drives av to-tre eiere og det er kun 1-2 arbeidstakere som er ansatt. Selv om arbeidsgiveren ikke reserverer plass på serveringssted kan det ikke by på praktiske problemer å finne ledige plass på serveringssted på kjøpesenteret i lunsjpausen så lenge det er kun en eller to ansatte som skal ha lunsj der.
Arbeidsgiveren kan til og med kreve at begge ansatte ikke forlater arbeidsplass samtidig, selv om det i noen grad hindrer kontakt med kolleger og kan medføre noe ugunstig spredning av pauser. Disse ulempene må vike for driftsøkonomiske hensyn.

Ifølge Arbeidstilsynets forskrift har ansatte på dette legekontor ikke krav på oppholdsrom i tillegg til spiserom. Vilkåret til slik rom er at «arbeidstakerne har behov for hvilepauser i arbeidstiden i tillegg til spisepauser». Det er ikke tilfelle hos dere så lenge ansatte jobber på dagen, arbeidstid ikke overstiger mer enn åtte timer og ansatte ikke har noen beredskapsplikt i arbeidstiden.

Videre setter Arbeidstilsynets forskrift krav til pauseroms størrelse:

«Det bør regnes med et gulvareal på 1,2 kvm pr. spiseplass, men minst 6 kvm i alt. Ved spiseplass beregnet på 1-2 personer, kan kravet om 6 kvm fravikes dersom det finnes forsvarlig».
Arbeidstilsynets forskrift setter visse krav til dagslys og utsyn i spiserommet. Samtidig bemerkes det at «det må foretas en helhetsvurdering av forholdene for å kunne si om dagslys og utsyn er påkrevd» da «det kan i særlige tilfelle by på problemer å sikre dagslys og utsyn i spiserommet» og da «behovet for dagslys og utsyn må vurderes ut fra andre forhold, f.eks. rommets størrelse, beliggenhet i forhold til arbeidslokalene, om det er lyst og trivelig osv».

Det finnes plass på deres legesenter for å spise samt at det finnes adgang til offentlige spisesteder i umiddelbar nærhet.

Med henvisning til tolkning av loven samt andre rettskilder kan det konkluderes at det finnes «tilfredsstillende pauserom» på deres arbeidsplass i lovens forstand.

Begrepet arbeidstaker fritt må «kunne forlatte arbeidsplassen» er komplisert.

Kravet må ses i sammenheng med aml. § 10-1 annet ledd, hvor det fremgår at «den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver» regnes som «arbeidsfri».
Dette innebærer at dersom pausen skal kunne regnes som arbeidsfri, og dermed uten lønnsplikt for arbeidsgiver, skal arbeidstaker fritt kunne disponere denne tiden selv. Arbeidsgiver må således respektere fritiden i pausen på lik linje med annen fritid.
Arbeidsgiver kan for eksempel ikke forlange at arbeidstaker skal være tilgjengelig på mobiltelefon eller være i beredskap for arbeidsoppdrag i pausen.

Har derimot arbeidstaker en form for beredskapsplikt i pausen – som gjerne vil være tilfelle for eksempel for helse – og pleiepersonell, vil pausen ikke anses som arbeidsfri etter loven, og arbeidstaker skal kompenseres økonomisk.

Hvorvidt arbeidstaker har en form for beredskapsplikt i pausen, eller på annen måte står til arbeidsgivers disposisjon må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.

Utgangspunktet må tas i den enkelte arbeidstakers arbeidsoppgaver og arbeidshverdag

Dersom arbeidshverdagen forutsetter at arbeidstaker skal være tilgjengelig for arbeidsoppgaver også i pauser, skal pausen regnes som arbeidstid, med krav på lønn. Det er ikke avgjørende hvor ofte arbeidstaker rent faktisk blir forstyrret i pausene. Så lenge arbeidshverdagen er lagt opp til at det er faktiske muligheter for dette, vil arbeidstaker i henhold til arbeidsmiljøloven stå «til disposisjon for arbeidsgiver».

Her må det trekkes en grense for hva som regnes for å falle inn under vilkåret om å stå til disposisjon for arbeidsgiveren. Å ha med seg jobbtelefon i pausen har Direktorat for arbeidstilsynet ansett som ikke å tilfredsstille kravet til om å stå til arbeidsgiverens disposisjon.

Så lenge sekretærer på deres legekontor kan fritt forlate arbeidslokaler under lunsjpausen samt at deres arbeidsoppgaver ikke knyttet til beredskapsplikt, kan det konkluderes at lovens vilkår for å få betalt for pausen ikke er oppfylt.

Arbeidsgivere anbefales å passe på at de respekterer ansattes fritid under spisepausen og at ansatte ikke pålegges noen beredskapsplikt samt besvaring av legesenter telefon når de har pause.

Så lenge tolkning av lovens begrep vedrørende rett til betalte pauser kan by på problemer, skal individuelle arbeidsavtaler inneholde informasjon om arbeidstakers rett til betalte pauser i arbeidstid.